English
Nervecellenes funksjon er å sende nerveimpulser, enten til:
- andre nerveceller
- muskelceller
- kjertler
Når du for eksempel velger å løfte en arm, styrer du dette i hjernen. I forkant av armløftet kommuniserer nerveceller i hjernen med hverandre via nerveimpulser. Til slutt går det en nerveimpuls til skjelettmusklene som trekker seg sammen. Armen blir løftet.
Impulser eller signaler sendes mellom ulike nerveceller frem og tilbake, på kryss og tvers. Vi sier at nervecellene kommuniserer med hverandre. All tankevirksomhet er slike elektriske nerveimpulser.
En nervecelle mottar impulser fra andre nerveceller hovedsakelig på dendrittene og på cellekroppen. Disse stedene hvor signaler blir overført mellom ulike nerveceller kaller vi synapser (– og de kommer vi tilbake til!).
Nervecellene sender så nerveimpulsene videre som elektriske signaler via axonet til axonendene. Her dannes nye synapser.
Nå er det ikke slik at alle nerveceller til en hver tid sender nerveimpulser. Dette blir regulert. Det er nemlig to typer impulser en nervecelle kan motta. Disse kaller vi:
- stimulerende impulser
- inhiberende (hemmende) impulser
Stimulerende impulser er input-signaler på dendrittene og cellekroppen som øker sannsynligheten for at nervecellen selv vil generere en nerveimpuls i sitt axon.
Inhiberende signaler er input-signaler på dendrittene og cellekroppen som hemmer mulighetene en nervecelle har til å generere en nerveimpuls i sitt axon.
Det som til enhver tid avgjør om en nervecelle sender en nerveimpuls i sitt axon, er summen av stimulerende og inhiberende signaler på dendrittene og cellekroppen. Dersom de stimulerende signaler er i overtall er sannsynligheten stor for at det vil genereres en ny nerveimpuls i axonet. Dersom de inhiberende signalene dominerer, er sannsynlighetene liten for at det genereres en nerveimpuls i axonet. Da forholder nervecellen seg i ro og gjør ingenting.
Dette er likevel et ekstremt komplekst bilde. Det er nemlig slik at nervecellene i ryggmargen i snitt er i kontakt med ikke mindre enn 10 000 andre nerveceller på dendrittene og cellekroppen (les: synapser). Noen av disse er stimulerende, og andre inhiberende. Men ikke alle er nødvendigvis virkende til enhver tid. Det betyr at i ett øyeblikk dominerer de inhiberende signalene, mens i neste øyeblikk kan de stimulerende dominere.
Det er dette systemet vi kan manipulere med for eksempel sovemedisin. Når du tar en sovepille, vil stoffene i pillen påvirke de inhiberende signalene slik at de dominerer i visse områder i hjernen. Vi går lettere inn i en døsig eller sovende tilstand, fordi aktiviteten, nerveimpulser som holder hjernen aktiv, hemmes.
Dette er den enkle forklaringen. Skal vi være i stand til å forstå denne kunnskapen om nerveimpulser, må vi gå mer detaljert inn i materien.
